Kort fortalt…
Man begynner med å ikke huske noen ting. Altså man blir født og det husker man ikke. Det er jo det største øyeblikket i livet ditt. Alikevel husker man ikke det. Min teori er da at de tre første årene i ens liv er hukommelse satt til side for at man skal kunne lære og utvikle seg fortere. Og etterhvert som man vokser i både hodet og ræva lærer man etterhvert at det bare blir vanskeligere å lære og livet er egentlig ikke så lett som da man lagde demninger eller snømenn i barnehagen. (“Ignorence is a bless” sier nå jeg).
Også trasker man gjennom barneskolen som er det danner grunnlaget for din sosiale og din egentlige intelligens. Selv om sistnevnte høres viktigst ut, kommer man lengre med førstnevnte. Og sånn er det bare i den moderne verden. Når man da treffer ungdomsskolen, slår hormoner og tenråingsfasen til med all sjarm og uhell den må bære med seg. Her viser det seg hvem du er og hvem du vil bli. Eller?
Det er ikke før man har trøkka møkka på ungdomskolen (Hei, jeg syntes nå skolen er en fin ting jeg, men mye møkk er det). Så når man da runder 10ende skal man finne ut hva du vil bli. Og de fleste begynner på videregående. Og her lærer du så mye piss du aldri kommer til å få bruk for. Jeg synes det går så dypt nede i det uvesentlige at man glemmer det som er viktigst. Nemlig hvordan man skal klare seg sosialt etter skole.
For når man ikke lenger er pliktig til å møte opp på en institusjon som krever at du faktisk kommuniserer med andre mennesker, er det mange som faller tilbake på det mørke alenerommet hos mor og/eller far. Og etter 3 års skolegang, muligens en liten tur i militæret så er man kanskje fortsatt så i villrede. Så man finner seg en liten kassajobb, eller en jobb som egentlig ikke krever mer enn opp mot 8endeklasse skolegang. Og her tjener man penger, leier/kjøper seg leilighet, skaffer seg bil. Henger med de menneskene som er igjen å henge med og kanskje skaffer seg en unge og dame etterhvert. Så er man kanskje 25 år og jobber som ekstrhjelp på bohus med minstelønn og kjører en gammel Ford Fiesta. Når man i barnehagen var så bestemt på å bli jagerflypilot, prinsesse eller konge.
Også venter vi. Vi venter på at det skal skje. Vi aller fleste sitter her på ræva og håper flaksen detter ned i fanget vårt, mens vi blir fetere og fetere og ikke lenger husker alle drømmene vi hadde. Vi står opp om morgenen og gjør de samme tingene om og om igjen. Selv om vi ikke har lyst.
Og mens vi lever, føler vi at vi dør, og alt vi skulle gjort blir borte. Også dør vi…
